Sita fyller året i dag

Skjønne Sita fyller året i dag, 20 juni. Hun runder i dag 12 år og det er ganske mye for en hund. Men Sita er en blandingshund og de kan ofte bli ganske gamle. Likevel merker jeg at alderen begynner å innhente henne. Hun er tross alt 84 menneskeår. Jeg merker det på at hun puster mye tyngre, sover tyngre og mye mer enn før. Hun er heller ikke så rask når vi går tur og jogging er definitivt over. Ellers er hun jo seg selv, bjeffer på folk som kommer på besøk og andre hunder hun treffer og hater katter like intens. Hund og katt - det kan jeg skrive opp er ikke en god kombo i denne familien. Hun har alltid vært en hund som har vært litt kresen og forsiktig i matfatet, men nå er hun blitt ganske så glad i mat og ikke minst tigging etter mat. Men, noen privilegier må en ha når en runder 80, tenker nå jeg. Likevel prøver jeg å ikke gi henne FOR mye mat, for det er ikke bra for henne på noen måte.

Vi fikk Sita da hun var 1 år i 2006. Jeg hadde veldig lyst på hund og det hadde guttene også. Sigvald var ikke noe keen, men gikk med på det likevel. Vi satte en annonse på Finn at vi ønsket å kjøpe eller få en hund som gjerne var voksen. Rase eller blanding spilte ingen rolle. Det var noen som tok kontakt, men det ble ikke noe av. Til slutt ringte ei dame fra Høle og sa hun hadde en hund på 1 år som de ikke kunne ha lenger pga allergier. Vi tenkte jo vårt og at det kanskje var andre grunner enn allergier, men tok turen ut. Da Sita (bjeffende) tok imot oss var vi solgt. Vi synes jo hun var så skjønn. Familien hadde to unger på 2 og 3 år og den ene hadde Downs, så jeg tenker de hadde heller ikke tid til henne. Så vi tok henne i bilen og kjørte hjem. De første dagene var hun nok litt redd, men det gikk veldig fint. Det føltes nesten som å ha fått en konfirmant, for hun verken tisset inne eller beit i stykker noe som helst. Hun hadde nok ikke gått så mange turer i bånd, så det måtte vi lære henne. Ellers var hun jo utrolig lærevillig og vi lærte henne noen triks, men noe dressurkurs ble det ikke. Hun er blanding av border collie og labrador, så de er jo lydige og snille hunder. En ting jeg har merket i alle disse årene er at hun er litt reservert og redd unger. Det kan jo tenkes at de to krabatene hun tilbrakte det første leveåret med har bådde lugget henne og revet henne i halen. Det jo litt synd, for når vi er på tur er det jo så mange unger som vil klappe henne. Da hopper hun på meg og vil fortelle meg at vi MÅ GÅ NÅ. Men hun har aldri bitt noen.

Det er jo kjekt å ha hund - av og til, men jeg må si at en må tenke seg nøye gjennom før en går til det skritt å anskaffe seg en hund. Den krever for det første mye trim og tur og glem ungene, det er du som ender opp med den plikten. Uansett vær må de ut å gjøre fra seg og det er ikke like kjekt når det regner vannrett å plukke på hundeskit. De røyter og det kan vare ganske så lenge og det er ikke småtteri som skal av. Glem å ha folk på middag for hundehårene fyker i luften og går lett ned i mat. Sita er jo en utrolig lydig hund. Vi kan slippe henne ut i hagen og hun tisser og kommer på døren igjen. Får du en hannhund kan man ikke alltid gjøre dette. De får teften av noe de så stikker de. Sita er også en veldig intens hund som ALLTID vil være med og følger deg med blikket hele dagen. Det kan av og til være ganske så slitsomt. Noe annet som er slitsomt med henne er at når vi går tur og vi treffer andre hunder bjeffer hun alltid, uansett om det noen mini mini hunder eller en diger rottweiler. På grunn av dette er det sjelden vi kommer i kontakt med noen hundeeiere, for de vil jo helst bare gå forbi oss og den bjeffå vår. Det synes jeg er litt dumt, men heldigvis har vi noen som vi møter hver dag på tur som er litt som henne, så da går det litt bedre. Vi som har litt sånne asosiale hunder går gjerne tur når ingen andre er ute å gå tur.

Men tilbake til Sita, dagens jubilant. Hun er ute hos mor nå, men jeg skal hente henne senere og vi skal nok gjøre litt stas på henne i dag. Kanskje hun får noe ekstra godt til middag. Pølser er jo favoritten. Jeg var en snartur på hytta fra søndag til mandag og skulle egentlig vært litt lenger, men jeg følte meg så ensom etter en dag at jeg reiste hjem. Sita var jo ikke med og det var rart hvor mye selskap det er i den hunden. Selv om hun er ei masa, er det nå noen å snakke til. Tipper hun blir glad når vi henter henne, for selv om mor er så snill med henne som overhode mulig (mye snillere enn meg) er Sita et flokkdyr og vår familie er flokken hennes. Jeg står høyest i kurs og det kommer nok av at det er jeg som gir henne mat.

Her er litt bilder av godjenta vår. Det blir ikke noe ny hund, det er helt sikkert, så vi får kose med henne så lenge vi har henne.