Å vinne over seg selv

Hva er det å være modig? Er det å hoppe i fallskjerm, bestige Mount Everest, eller andre halsbrekkende ekstrem sports aktiviteter?  Er det å holde en tale eller et foredrag på jobben?

Jeg tenker at å være modig er å gjøre noe man er redd for og trosse seg selv litt. Da kan det å være modig rett og slett være å gå til postkassen eller i butikken. For vi mennesker er så forskjellige, og det som er modig for noen er jo ikke modig i det hele tatt for andre. Jeg synes for eksempel ikke det er så modig å hoppe i fallskjerm hvis man IKKE er redd det, men rett og slett synes det er gøy eller holde en tale hvis man elsker å snakke i forsamlinger. Da er man jo i komfor sonen sin uansett.

Når man kjenner at pulsen stiger og hjertet banker og beina skjelver, men gjør det likevel - da er man modig i mine øyne, enten det er det ene eller det andre.

Men, man må jo velge sine kamper. Jeg, f.eks, ville vært vettskremt av å hoppe i fallskjerm, men jeg har ikke lyst heller. Det frister ikke en plass og det gjør meg INGENTING å ikke klare det. Man må rett og slett ha veldig, veldig, veldig lyst til å gjøre og klare det man frykter. Så hvis det er noe som plager en skikkelig, så bør man kanskje ta den utfordringen, for premien med å klare det er så stor.

Jeg har hatt en del angster for ting opp gjennom årene og ett av dem var å kjøre Rennfast alene. Rennfast er to underjordiske tunneler mellom Stavanger og Rennesøy. De er 144 m og 288 m dype. og er ca 5 km lange hver. Det går bratt nedover, nedover og så oppover igjen. Farten er stor, og ja det er rett og slett skummelt i mine øyne. I tillegg har vi fått Finnfast som er 5,8 km lang underjordisk tunnel over til Finnøy. Så i løpet av de ti årene vi har hatt hytte på Finnøy har jeg ikke klart å kjøre alene dit. Det er alltid Sigvald som kjører. Dette har irritert meg, plaget meg og jeg kjenner jeg har vært så lei og sint på meg selv for at jeg ikke tør gjøre dette. Jeg kunne ha tatt turen til hytta alene midt i uka hvis jeg bare hadde fikset dette.

På onsdag etter at jeg hadde fått min sønn avgårde til syden gikk jeg en lang tur med hunden. Solen skinte og det var et nydelig vær. Jeg skulle etter planen ta hurtigbåten inn til hytta senere på dagen fordi Sigvald var allerede reist inn med vår bil på mandagen. Mens jeg gikk der tenkte jeg på alt jeg hadde lyst å ha med meg og hvor vanskelig det var å få til dette når jeg ikke hadde bil. Bilen til sønnen som var reist sto rett utenfor huset vårt og pluttselig tenkte jeg "faderullan i dag MÅ det skje, jeg kjører". Når jeg kom hjem og fortalte dette til min yngste sønn sa han "mamma, just do it". Da var saken klar.

For å gjøre en lang historie kort, jeg kjørte og jeg KLARTE det. Ikke nok med det, men det gikk jo kjempefint. Det verste var egentlig turen ut til første tunnel. Når jeg kom dit og det var no point of return, tenkte jeg "Hjelp hva har jeg gjort", men så psyket jeg meg litt opp og snakket med hunden min og så gikk det jo så FINT.

Mannen var sjokka når jeg kom kjørende ned til hytta og jeg var jublende glad. Dette betydde enormt mye for meg. Jeg følte meg fri og så hoppende glad for at jeg hadde turt. Følelsen av å ha vunnet litt over meg selv var så deilig.

Her er et bilde av meg når jeg kom inn i lykkerus.

Ikke nok med at jeg klarte det, men når jeg kom ut av første tunnel kjente jeg at jeg var kurert. Dette var jo ikke så nifst som jeg hadde trodd. Det fikk jeg bevis for i går når jeg måtte kjøre hjem igjen (for det måtte jeg jo også). Da kostet det meg ingenting og jeg nesten gledet meg litt. Da var jeg IKKE MODIG, men det gjorde ingenting.