Marerittet

Nå tror kanskje mange at huset er mitt store mareritt, men det er så langt fra sannheten som en kan komme. Huset mitt er det beste jeg vet, marerittet er å miste det. Nå tror jeg ikke jeg kommer til å miste det, men jeg DRØMMER at jeg mister det og det er et regelrett mareritt. Hvorfor jeg får denne drømmen gang på gang, år etter år, vet jeg ikke.

Men litt om huset vårt. Vi bodde først i et rekkehus på Våland i Stavanger noen år. Det var et kjekt rekkehus av den typen det finnes millioner av der oppe. Men, etterhvert fikk vi lyst på en enebolig og begynte å kikke oss rundt. Sigvald hadde lyst å bo på Storhaug, men for meg var det litt det samme. På Storhaug er det jo bare gamle hus og det fristet i grunnen ikke, da ingen av oss var videre "handy" på den tiden. Mange av vennene våre begynte å bygge hus, og så tenkte vi at når DE KAN, kan jo VI OGSÅ. De var nemlig ikke mer nevenyttige enn oss. Tilslutt endte vi opp på Hundvåg, som er en øy utenfor Stavanger med broforbindelse. Jeg hadde aldri trodd vi skulle bosette oss her, for når jeg vokste opp var Hundvåg litt belastet område. Mye pøbel bodde her. Men, så feil kan en ta, for jeg har ELSKET Hundvåg fra første stund og nå har vi bodd her i over tyve år. Det mest fantastiske er å bo så nær sjøen og ha så fine turmuligheter.

Men, nok om det. Huset vårt har jeg også alltid likt veldig godt. Hagen er akkurat passe og huset er likedann. Det er vel og greit å ha digert hus, men det skal jo holde rent også. Nå kommer vi til overskriften her. Saken er at i alle disse årene har jeg hatt mareritt om at jeg flytter. Ni av ti tilfeller ender jeg opp i rekkehuset igjen. Det er en så livaktig drøm at det er helt nifst. Jeg er SÅ LEI meg i drømmen og lengter sånn tilbake til huset mitt. Drømmen kommer et par ganger i året og den er like forferdelig hver gang. De siste gangene jeg har drømt den tenker jeg i drømmen at "denne gangen er det ikke en drøm Cecile, denne gangen er det ingen vei tilbake". Følelsen jeg får når jeg våkner og ser meg rundt og forstår at jeg enda er i huset mitt er HELT FANTASTISK. Jeg blir så glad og lettet at jeg har lyst å sprette opp av bare glede.

I natt har jeg hatt marerittet igjen. Denne gangen solgte vi huset til en kollega av Sigvald. Vi kjøpte leiligheten deres og jeg visste fra dag 1 at jeg angret. Jeg skulle akkurat ringe megleren å høre om det var noen angrerett på kjøpet, når jeg våknet. Gjett om jeg var glad !!! Det var bare å komme seg opp og sette på kaffen og nyte den i mitt elskede hus. Skal ikke mer til for å glede meg.

Laura Ingalls Wilder var forfatter av boken som serien Huset på prærien bygger på. Vi som er over 50 husker jo godt at en av jentene i serien også het Laura Ingalls. Dette var en helt fantastisk serie som gikk hver søndag kveld på syttitallet. Hele søndagen satt jeg og ventet til klokka kunne bli fem og bare nikoste meg.

Ha en fin mandag