Den beste terapien

Vi mennesker er sosiale vesener som behøver å prate og lufte problemer, store og små. I alle fall trenger jeg det. I mange år gikk jeg i terapi, men til slutt kom jeg til et punkt der jeg rett og slett ikke orket å snakke om meg selv lenger. Ikke et ord engang, så jeg kuttet det ut.

Jeg har alltid vært en sosial person som liker å prate og være med mennesker. Nå når jeg har vært hjemmeværende i et par år har jeg merket at jeg trives veldig godt i eget selskap også. Jeg er rett og slett blitt så vant med det at jeg blir gal hvis jeg ikke får litt egentid. Nå er min yngste sønn hjemme han også. Han studerer og det er ikke hver dag han er på universitetet. Min eldste sønn har vært sykemeldt en måned og sliter enda veldig med nakken, så han er også hjemme. Det er litt frustrenede for meg som er vant med å ha huset for meg selv. Nå bor jo ikke min eldste sønn hjemme, men han bor like ved og er mye hjemme han også. Han trenger det, og selvfølgelig er det koselig når han kommer innom. For å få egentiden min må jeg gå tur med hunden. Lange og korte for å lufte både hunden og vettet. I tillegg har jeg jo joggeturene mine, så det går jo fint. Men egentid - det MÅ jeg ha nå.

Jeg har en god samtalepartner i mannen min. Med han kan jeg snakke om alt mellom himmel og jord. Det heter seg at hvis en har en hemmelighet skal en betro seg til mannen sin, for han vil aldri fortelle den videre. Han hører nemlig ikke etter, ha ha. Men av og til behøver man en god venninne å prate med. Jeg har fortalt tidligere at mine venninner betyr mye for meg. Noen prater jeg mye med, og andre ringer jeg litt til sånn av og til. Det er godt å få råd av venninner og lufte problemer sine for de. Av og til er også godt å være til støtte for noen som trenger det.

Noen ganger tar jeg en prat med meg selv i tillegg. Det trenger ikke være noe negativt i det. Etter alle årene i terapi er jeg blitt en dyktig hobbypsykolog. Så hvis du ser en person som går å småprater uten andre til stede enn seg selv, trenger ikke vedkommende være gal for det. Det kan rett og slett være at han/hun trenger å få ut litt steam og løser problemer med seg selv som psykolog.

Forrige uke hadde jeg en fin tur med en god venninne. Været var nydelig og vi hadde med kaffi på kanna og nistepakke. Vi ruslet på et turområde like ved der jeg bor og fant oss en benk på en høyde med flott utsikt. Det var godt å sitte i solen og bare la tattelet gå om store og små ting som opptok oss. Vi fikk oss en god prat om både alvorlige saker, men vi fikk også ledd litt og det er også viktig. Det ble noen gode timer på benken. Sita (hunden min) rullet seg i graset og koste seg hun også. Det var en god terapi time for alle vil jeg si.

Bildet øverst er lykketegning og under er det lykkemeg på benken.