Nede for telling med marsjhæl

"Du angrer aldri på en treningsøkt som er gjennomført". Hvor ofte har vi ikke hørt den? I mitt tilfelle er det så langt fra sannheten som overhode mulig. Jeg har ofte angret på treningsøkter, ja ikke bare angret litt, men bittert.

Nå var jeg så godt i gang med et treningsprogram jeg til og med har betalt penger for. Jeg var kommet helt til uke 9. I tillegg hadde jeg jo truffet Svanhild, som også er i denne treningsgruppen. Vi hadde så vidt begynt å jogge ukentlige turer sammen og det var kanonkoselig.

Så kom høstferien og meg og Svanhild bestemte at vi skulle ta langturen hver for oss, siden jeg skulle på hytta og hun til Oslo. Så tirsdagen for to uker siden tenkte jeg at jeg tar langturen på Finnøy. Jeg valgte en relativ flat løype, men tenkte ikke over at denne var hard asfalt hele veien. Så jeg la i vei, og det ble 50 minutter (8 km akkurat). Storfornøyd med meg selv tenkte jeg at NÅ er jeg virkelig i form altså!!!

Neste dag kunne jeg ikke trø på hælen. Det føltes som om noen hadde slått meg med en stokk under foten. Mannen min har hatt Plantarfasciitt, og det er ikke til å spøke med. Han kunne nesten ikke gå på foten på to år, og måtte hadde trykkbølgebehandling for å bli god. Jeg fikk helt angst for at jeg hadde fått det samme.

Jeg håpet jo det skulle gå over, men det gjorde jo selvfølgelig ikke det. Det ble nesten litt verre for hver dag. Tilslutt kunne jeg ikke rusle en tur med hunden engang. Jeg måtte krype til korset å bestille tid hos legen. Heldigvis var det ikke Plantarfasciitt jeg hadde fått. Jeg hadde fått marsjhæler. Dette fikk ofte militærfolk som marsjerte mye. Jeg fikk betennelsedempende salve som skulle smøres på tre ganger til dagen i to uker. Jeg måtte også holde meg i ro disse ukene.

Selv om det er VELDIG kjedelig når en er godt i gang med et opplegg, var jeg jo glad det var noe som gikk over så raskt. Allerede første gang jeg smurte på salven merket jeg at den virket, og når etter fire dager kjenner jeg det nesten ikke. Jeg skal likevel være flink å følge legens råd om ro i to uker. Så får jeg bare hoppe inn i treningsprogrammet fra der, og håpe at formen ikke har gått altfor mye tilbake. Jeg skal ta de to ukentlige styrketreningsøktene, men kanskje gjøre noe annet når jeg skulle ha jogget. Vi fikk jo svømmehall her ute på øya vår etter at vi hadde bodd her i over 20 år. Det har vært den store snakkisen i alle år når den skulle bli bygget. Nå har den vært her to-tre år og jeg må med skam melde at jeg ikke har vært der. Den kom liksom litt for sent, den skulle ha kommet når ungene var små. Men kanskje det er på tide å avlegge et besøk nå.

Nei, nå er det mandagsmorgen og jeg får starte dagen med å kjøre Henrik ned til naprapaten, og så går det slag i slag, tenker jeg.

Ha en fin mandag.