Hva er sannheten?

I sommer så jeg et intervju med Helga Hjort på dagsrevyen. Hun hadde skrevet en bok som en slags motbok til sin mer berømte søster Vigdis Hjorts roman "Arv og Miljø". Vigdis Hjort har kalt boken en roman og navnene til personene i boken er fiktive, men Helga Hjort var ikke i tvil, dette var historien om familien hennes, men forvrengt, usann, hun både kjente seg igjen og kjente seg ikke igjen. Helga følte seg veldig utlevert i boken til søsteren, og bestemte seg for at hun ville skrive sin versjon av historien. Mens Vigdis Hjort skrev om en familie i kaos med arvestrid og ikke minst overgrep av en far mot sin datter, hadde Helga en fin oppvekst med kjempegreie foreldre som både støttet og var gavmilde. Siden hennes far nylig var død og ikke kunne forsvare seg mot det skrevne ord, måtte hun stå opp for han og fortelle. Mange kalte dette en hevnbok, men jeg tenker heller på det som en motbok. Forfattere kan ta seg mange friheter, og da må en få lov å ta til motmæle hvis en føler seg urettferdig behandlet.

Dette var spennende og jeg kastet meg over "Fri vilje", som er tittelen på Helgas bok. Arvestrid er noe som mange kan kjenne seg igjen i, men her var det så mye mer. Boken til Helga var lettlest og god. Hun beskriver livet i familien på seks, hvordan de ble oppdratt og hvordan ting ble som de ble. Det blir en splittelse i familien når Vera (Vigdis) i en alder av tretti år står fram for søsken og foreldre og forteller om farens overgrep. Faren forstår ingenting. Vera (Vigdis) og broren tar avstand fra resten av familien, mens de to yngste søstrene lever i over tyve år med foreldrene. Det er mye krangling og stygge mailer som går mellom søskene, og to foreldre som er åtti og femogåtti år gamle og slitne av familiefeidene. I boka heter de ikke Vigdis eller Helga, men har andre oppdiktede navn. Det har de også i Vigdis sin roman.

Jeg begynte nok litt feil ende, for jeg skulle ha lest boken til Vigdis Hjort først, men men jeg gikk nå i gang med den også utpå høsten. Den var tunglest, dyster og hun hadde tatt seg så mange språklige friheter at det ikke var måte på. Side opp og side ned med avsnitt uten punktum og milelange setninger. Jeg følte at det var et menneske i ubalanse som skrev. Likevel tenkte jeg på slutten av boken at det er vel drøyt å anklage noen for incest hvis de er uskyldige, så jeg tenkte at det er nok sannheten at det hadde skjedd. Vigdis Hjort fikk Bokhandlerprisen 2016 for denne boken, så det er mulig det bare er meg som fant den tunglest og dyster. .

Episodene i boken til Vigdis var akkurat de samme som i boken til Helga bare i en annen versjon. Samme hendelsene, men to forskjellige måter og vinklinger. Veldig rart, spesielt og ganske forvirrende, hvem snakket egentlig sant? To søsken med to forskjellige oppvekster i samme familie. Jeg klarte ikke å la være å tenke på boka til Helga, og denne uken har jeg lest den på ny. Nå er jeg enda mer usikker. Å bli utsatt for incest må være det verste man kan oppleve, det er det ingen tvil om. Men å få mistanken over seg om incest er også en forferdelig ting. Ikke vet jeg hva sannheten er, men det var to interessante bøker som er vel verdt å lese.

En annen spennende bok jeg har hatt på nattbordet den siste tiden er mordet på Tina Jørgensen. Da Tina ble drept er en rystende bok, særlig for meg. Grunnen til dette er at jeg bor et steinkast fra der hun ble drept. Jeg har gått så mange ganger over den bybrua hvor hun sist ble sett at jeg kjenner hvert steg. Dette er jo noen år siden, men enda er ikke morderen tatt. I løpet av de siste tyve årene er det bare vært tre uoppklarte drap her i Norge på unge kvinner. De andre to er Birgitte Tengs og Trude Espås. I begynnelsen trodde nok kanskje mange det var kjæresten til Tina som hadde drept henne, men han ble renvasket og frikjent for mistankte. Likevel har han nok levd med dette i alle år, tenker jeg. Det er lett å mistenke de nærmeste, for ofte er det jo de som har stått bak også. Jeg trodde aldri at det var kjæresten, og når jeg har lest denne boken er jeg ikke i tvil. Det var jo så mange andre tikkende bomber som gikk løs i Stavanger by den helgen at det er helt skremmende. Alt det vi IKKE vet. Jeg kommer nok ikke til gå hjem fra byen igjen over bybrua, det er en ting som er sikkert. Denne boken var så spennende at jeg måtte lese den på dagtid. Jeg klarte nemlig ikke legge den fra meg når jeg skulle sove og ble ALDRI trøtt.

For at en bok skal virke som sovemedisin må den nemlig være litt passe kjedelig. Det må være slik at en kan lese to-tre sider og så kjenner en at søvnen kommer sigende. Når bokstavene flimrer er det på tide å skru av lyset. En bok som jeg ofte tyr til for å sove er denne her:

Denne brukte jeg et halvt år på første gang jeg leste den. Jeg klarte kun å lese et par sider så kom søvntoget rullende og jeg måtte hive meg på. Den er egentlig en kjekk bok, men det er noe kjedelig med den også. Nå har jeg nesten lest den en gang til i håp om at den skulle virke likegodt som sist jeg leste den. Men det fungerer ikke helt optimalt, for denne gangen synes jeg faktisk den er litt kjekk, og da kommer jo ALDRI det toget!!!

Nei, bøker det må jeg ha. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten bøker. Når jeg ikke har en bok liggende får jeg nesten panikk. En annent ting med meg og bøker er at de må være i papirformat. Det er IKKE det samme med lydbøker. Da føler jeg at stemmen til oppleseren har så mye å si. Gi meg en god gammeldags bok så er JEG fornøyd.