Tilbake til normalen

Jeg kjenner at jeg virkelig er et hverdagsmenneske, og endelig begynner dagene å bli litt normale etter denne ferien. Nå kan det jo være at siden jeg har fri hver dag, så er ikke ferie det som det engang var. Når jeg jobbet visste jeg til enhver tid når neste ferie var og hadde nedtelling til dette. Jeg var også veldig bevisst på hvilken dato, ja til og med hva klokka var. Dagene gikk så veldig seint av og til. Dette har endret seg på disse årene jeg har nå vært hjemme. Tiden flyr, bokstavelig talt, og ferie er nå veldig oppskrytt for min del. Jeg trives best med hverdagsrutiner, og det å kunne planlegge min egen dag ut i fra formen.

Mannen i huset er lærer, og når han kommer lykkelig hjem en gang i slutten av juni og skal ha ferie i MANGE uker, vet jeg at hverdagsrutinene blir helt kaos. Ikke at han krever noe spesielt eller styrer dagen min i den forstand, men det blir nå engang slik at det blir surr i systemet mitt. Vi koser oss sammen og han gjør sine ting og jeg gjør mine ting, men det var nå engang den friheten av å ha hele huset for seg selv. 

Denne sommeren føler jeg har vært ekstra rar. Jeg tror det har med det fine været å gjøre. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klage på FOR FINT vær her i dette kalde landet vårt, men i sommer ble det rett og slett litt for varmt for meg. Jeg kjente at jeg boblet på innsiden. Det føltes som jeg var en trykk koker som kunne gå i luften når som helst. Aller helst hadde jeg bare lyst å sitte i kjelleren og svale meg. Kan hende det er overgangsalderen, men ubehagelig var det. Jeg lærte i alle fall to ting i sommer.

1. Jeg tåler ikke for mye varme (over 25 grader)

2. Jeg må aldri bestille en sydentur når det er som varmest i de sydlige land.

Det er som sagt trist å klage på sol og varme når vi nesten ikke har det resten av året, men denne sommeren har vært ekstrem varm, det tror jeg vi alle kan si oss enige i. Jeg orket ikke være så mye på hytta heller, for der var det rene drivhuset med alle de store vinduene. Hagen så ikke ut, plenen var helt gulsvidd, ja det var rett og slett nitrist å sitte på terrassen og kikke utover den svidde stakkars plenen vår. 

Nå har hverdagen begynt i heimen igjen. Mannen er tilbake til jobb og jeg kan senke skuldrene mine og kose meg hjemme i normale temperaturer. Ja, for nå har vi en temperatur jeg trives i. 16-20 herlige grader og litt sol som ikke varmer allverdens. Det begynner å bli mørkt om kveldene, og vi kan endelig se en god serie på TV.  Til og med et stearinlys eller to kan vi tenne. Jeg elsker mørke kvelder og mørke netter. Når solen skinner i fire tiden om natten er det helt pukk umulig for meg å få sove.

Egentlig tror jeg at jeg er blitt et høstmenneske. Det rare er at vi har nesten fått litt høst allerede selv om vi bare er i august. Trærne kastet nemlig bladene når det var på det varmeste for å overleve. Det er rart hvor finurlig naturen egentlig er. Dette bildet her ble tatt for tre uker siden og det ser jo ut som september - oktober. 

Det beste med at temperturen synker er at det blir levelig å ta en joggetur igjen. Denne uken er full opplading til Stavanger Maraton kommende helg. Nå kan det jo høres ut som jeg er supersprek og skal løpe helmaraton, men det skal jeg altså ikke. I år blir det bare 5 km løpet. Det kommer av at i år har de ikke 10 km løp, som er den strekningen jeg har løpt tidligere. Så da blir det 5 km på meg og Svanhild. Ja, for jeg har klart å lokke henne også ut av komforsonen og vi to skal prøve oss sammen. 5 km kan faktisk være hardere enn 10km i den forstand at en her må posjonere kreftene skikkelig. Går en ut for hardt, sprekker en lett. Jeg kjenner uansett at jeg gleder meg veldig. Det er god stemning i byen, og jeg bare håper på fint vær. Litt selvmotsigende her, men det er jo greit med fint vær når en skal løpe.

Da får jeg bare finne fram joggeskoene og ta en siste tur før jeg lar kroppen hvile fram mot lørdag.

Ha en fin uke