I perioder har jeg sydd ulike ting, patchwork, litt småklær osv. Men ikke minst så har jeg, som den eneste i slekta som hadde symaskin, reparert klær og lagt opp bukser til de alle.
Jeg har likevel aldri fått dreisen på dette sygreiene, det har liksom aldri fenget meg helt. Jeg har i alle år lagt skylden på en særdeles dårlig symaskin. Jeg har ikke tall på alle de gangene meg og symaskinen regelrett sloss. I tillegg har det blitt mye banning og stemningen har vært elending. Nakken låser seg når jeg skal sy og den blir helt stiv. Det kommer nok av at jeg rett og slett ikke liker å sy og binder meg. Jeg har også null tålmodighet med sying. Når jeg strikker kan jeg rekke opp og rekke opp, men hvis jeg ikke får til syingen med EN GANG så gir jeg opp. Å tråkle kommer ikke på tale, gidder knapt å sette knappenåler.
I november tok jeg likevel skrittet helt ut og gjorde noe jeg har tenkt på i mange år. Jeg kjøpte ny symaskin. Jeg spurte bare på butikken om hvilken maskin de solgte mest av og da ble det Janome maskin. Den var i tilegg kåret til årets symaskin.
NÅ !!! tenkte jeg, skal det bli andre boller. Nå skal det sys herfra og til månen. Jeg skal bli sydame.!!
Har det skjedd? Niks, ikke i det hele tatt. Jeg har knapt rørt maskinen. Det er jo allltid litt dill å sette seg inn i noe nytt, entene det er symaskin eller vaskemaskin. Men symaskin må en faktisk sette seg inn i. Jeg fikk det sånn noenlunde til, men likevel, nei. Jeg skulle få et kurs av butikken, men det varte og rakk og jeg hørte ingenting. Tilslutt måtte jeg etterlyse dette kurset. Da fikk jeg til svar at på grunn av korona hadde de lange ventelister av folk som ville på kurs, så det kunne ta litt tid. Nå er det gått snart ett år og jeg har gitt opp hele kurset. Maskinen bare står der og samler støv.
På hytta har vi to gode recliner utestoler. Man kan legge ned ryggen og de er fantastisk gode å sitte i. De er blitt noen år, men fortsatt funker de 100%. Det er bare en ting som avslører at de begynner å bli noen år og det er ermlenene. Det begynte i vår og det har blitt verre og verre og nå holder de på å gå i oppløsning. Skikkelig kjedelige greier, for som sagt stolene er gode og har mange år igjen.
"Kan du ikke sy et trekk" sa mannen en dag han satt og så på bitene som løsnet og falt ned. "Ha ha", svarte jeg, in your dreams. Hvordan skulle jeg få det til liksom?? Men en tanke var begynt å ta form og rett før vi dro hjem laget jeg en MEGET provisorisk mal av noe gavepapir som lå på hytta.
(Skulle ikke stå på saksa heller, skikkelig gullsaks har jeg skaffet meg uten at det nyttet)
Neste steg var å finne stoff og jeg tok turen til Stoff og Stil. De anbefalte et markisestoff. Jo, det hørtes jo greit ut og det var fint også, men skamdyrt. Jeg trengte mye stoff og det ble for kostbart når jeg overhodet ikke visste om jeg ville få det til. Tilslutt fant jeg selv et tykt og fint stoff i samme farge som stolputene. Prisen var det heller ingenting å si på - 49 kr meteren. To meter ble kjøpt og så bar det hjemover for å sy.
Som nevnt kan jeg ikke sy og uten skikkelig mønster var det nesten en umulig oppgave. Men, jeg gikk i gang og det ble litt dilling og dalling, men et trekk begynte å ta form.
Jeg sydde en demo. Når jeg viste den til mannen min ble han så imponert at en kunne trodd jeg hadde sydd hele stolputa og mer til. Jeg har faktisk aldri fått så mye skryt for noe jeg har laget. Han var regelrett dødsimponert. Jeg følte nesten at en glorie kom seilende over hodet mitt. Han er så glad i de stolene og jeg vet at hvis dette gikk var ingen gladere enn han.
Men så kom jeg på at det måtte jo passe til stolen på hytta så jeg måtte jekke han (og meg selv) ned noen hakk. Vi måtte vente og se om den passet. Da vi kom på hytta så gjorde den jo det !!! Det ble så bra og nå kunne jeg gå i gang med de resterende 3 trekkene. Disse sydde jeg på hytta siden den gamle maskinen hadde kommet inn der. Nå så jeg også at det var noe i det at jeg ikke likte å sy på grunn av den dumme symaskinen. Nå ble jeg klar over hvor stor forskjell det var på de to maskinene. Men jeg ville så gjerne få det ferdig så jeg bannet litt videre og kom i mål. Stolene får forhåpentligvis noen år til og det stygge er dekket av dette trekket.
Min mor var ikke den store skrøyteren, men av og til kunne hun komme det komme et gullkorn. En av tingene hun sa til meg var : Du Cecilie, du Cecilie - du kan alt du !! Jeg tok det til meg og har tenkt på det. Jeg kan jo ikke alt, så langt derifra, men jeg kan litt av mye og i helga når jeg beundret mitt verk så kom jeg på mors ord.
Det gav faktisk litt gnist til å kanskje sy litt mer nå når jeg fikk dette så godt til. Kanskje jeg blir sydame likevel.
